Svartedauen

Jeg (LEON) heter Jack. Søsteren mi het Emily (Emily i historien er nok Emily sin egen person - Leon greide ikke å kamuflasje Emily - selv i en fantasi - en umulig oppgave). Broren min (Noah) var ridder (jeg velter), men han døde i krig (well well, hvis det var krig - så overlevde neppe Noah noen). 

Jeg bodde i London i England. Jeg gikk på skole, vennen min het Emil han var 13 år som meg. Begge to hadde lyst til å bli riddere når vi blir eldre for å beskytte kongen vår (stakkars kongen).

Pappa, mamma, Emily og jeg skulle på tur ut i landsbyen. Det var 10. gang jeg var ute på landsbyen. Dette var Emilys første gang. Det var skittent og luktet ekkelt derfor sa mamma at vi ikke burde være her. Men jeg og Emily syntes det var gøy her. Vi fikk se deler av byen vi ikke hadde sett. Som i dag så vi kirken den var stor og fin. Emily var sliten og hun ville spise (selv i en fantasi er Emily en storeter). Vi bestemte oss for å gå hjem.

Vi hadde 6 stykker som hjalp oss hjemme (alle slaver for Leon, 6 stykker = mamma, pappa, JiJom, TjoHei, BaNgoai, c.Kim). De var snille. Jeg likte Vivi (c.Kim) mest. Vivi var 29 eller 31 år gammel. Emily ville gå ut av murene, men pappa sa strengt at vi ikke fikk lov. ”Der ute er vi ikke beskyttet av noen ting, der er det bare skog og hav og sand og dyr.” sa pappa strengt. ”Men er ikke du så sterk at du kan banke dyr og riddere?” sa Emily. ”Nei, der ute er det bjørner og haier. Alt dette kommer du til å lære mer om det på skolen.”. Så var det tid å spise. Jeg spiste meg mett og tjukk.

Når pappa kom hjem den dagen sa han ”Barn, dere får ikke lov til og gå ut igjen før jeg sier ifra.” sa pappa strengt. ”Hvorfor?” spurte Emily. ”Det er en sykdom der ute. En man ble syk og døde plutselig.” Emily ble skikkelig redd, hun løp til mamma og gråt. ”Kan vi gå på skolen da?” spurte jeg og håpte på et nei. ”Nei, det er alt for farlig.” Da ble jeg både glad og redd, når det ikke ble noe skole måtte det være veldig alvorlig.

Det hadde gått 10 dager siden vi hørte om sykdommen. Emil kom på besøk å spurte ”Hvorfor kommer du ikke på skolen, Jack?” Jeg svarte: ”Pappa sier det er en fæl sykdom der ute, har du ikke hørt om den?” Emil så underlig på meg ”Jo, men pappa sier det går bra. Det er bare meg og Lukas på skolen, ingen andre har kommet siden nyheten om sykdommen kom ut.” . Emil dro hjem etter en stund. Da han hadde dratt begynte jeg å tenke at Emil ikke så bra ut.

Noen dager senere kunne jeg se bort til huset hans og så at han lå med teppe over kroppen. Emil hadde blitt smittet av sykdommen, han ble syk og døde etter noen dager.

Jeg fortalte om Emil til mamma og pappa. De sa dette kunne skje med hvem som helst. Og denne gangen ble det Emil. Jeg snakket ikke med noen på en uke. Så ble mamma også syk (Mamma, first on line to die, nice). Det var det fæleste som kunne skje at mamma kom til å død (serios). Jeg gikk ned og snakket med henne. ”Mamma går det bra?” spurte jeg lavt. ”Ja det går bra.” Svarte mamma svakt. Men jeg visste at hun var dårlig.

Mamma døde og Emily var fortsatt syk (Emily on line to die next, nice). Jeg skjønte ikke åssen jeg ikke var smitta (nice). Jeg hadde vært ute mange ganger uten at noen viste det. Det så ut som de som var mest forsiktige døde og de som ikke hørte etter overlevde (nice). Pappa hadde også vært ute for å hente mat. Når jeg og pappa snakket en dag, hørte vi Emily lagde noen rare lyder (Emily lager alltid rarer lyder - hun puster). Jeg og pappa løp ut til Emily men det var for sent hun døde (Emily join JiNgop - yeeehii). ”Jack, vi må gå ut av byen.” sa pappa trist.

Nå var vi ute i skogen. Pappa var vist god med pil og bue (jeg velter 2 ganger) han var også flink til å tenne bål (velter igjen). Så vi fikk i tak i mat og spiste oss bra.

Det var bursdagen til Pappa. Han ble 39 år. Jeg hadde tenkt til å tenne bål og skyte pil og bue (krise alarm) så vi fikk mat. ”Pappa, gratulerer med dagen. I dag skal jeg tenne bål og finne mat hvis jeg klarer.” Da lo pappa ” Jack, jeg fyller 39 ikke 50. Jeg kan fortsatt tenne bål og drepe dyr men takk, Jack. Takk.” Vi spiste oss mette siden vi fikk tal i både laks og litt av et reinsdyr. Vi klarte ikke å spise alt (selvfølgelig er det mat igjen, Emily var jo ikke med lenger).

Da var vi på vei hjem etter en stund i skogen for å sjekke om sykdommen var borte men da kom det en bjørn. ”Løp pappa det er en bjørn!” ropte jeg så høyt jeg kunne. Pappa så seg bak og begynte å løpe. Plutselig snudde pappa seg og skøyt bjørnen i magen. Bjørnen skrek så høyt av smerter at hele skogen kunne høre det. Bjørnen ble kjempe sint og jagde pappa. Jeg ropte ”Pappa, kast buen ned jeg kan prøve å skyte den!” ropte jeg. Pappa kastet buen. Jeg tok buen og pilen og skøyt den rett i hode. Bjørnen hylte og falt ned i bakken. Pappa løp mot meg og jeg mot han. ”Jack, tenk det Jack. Du drepte nettopp en bjørn!” Sa han med full glede. ”Nei, pappa vi drepte bjørnen” sa jeg til han. (gurrimælææææ ... du dreper meg Leon)

Så gikk vi til landsbyen og der var det masse folk. Jeg og pappa ble glad og klemte hverandre så hardt at øynene mine holdt på å sprekke ut (Leon elsker sin pappa).

Og det var livet til Jack.